 |
RESTAURERING - ANTIKVITETER - BYGNINGSVERN - MEDIA YTTERSØ GÅRD |
 |
Det eldste Yttersø – fra gårdsbruk til lystgård.
Navn, opprinnelse og bruk Man vet ikke når Yttersø først fikk beboelseshus. Det eldste funn som er gjort her er båtrester formodentlig fra eldre jernalder. Funnet skal ha blitt gjort før århundreskiftet 1900. Det er forsøkt sporet opp i oldsaksamlingens arkiver uten hell. I 1398 dukker gårdsnavnet opp og skrives Øtelsrud. På basis av navnet er det ikke usannsynlig at gården ble ryddet i hundreåret foran. Med tiden endres skrivemåten - 1575: Øthillssrudt, 1593:Yttersø, 1604:Yttersrud - til dagens skrivemåte vinner endelig innpass, variert med Yttersøe. Man antar at første stavelse kommer av mannsnavnet Eithill. I 1398 ble gården eiet av Hedrum kirke og forble kirkegods frem til 1665. Da måtte kirken stryke gården som tapt gods da inntektene hadde vært fraværende i lange tider. Etter reformasjonen ble nemlig gården betraktet som krongods. I 1614 da Peder Ivarsønn Jernskjegg ville ha i stand et makeskifte med kronen fikk han gjennom handelen Yttersø gård. I 1623 gikk går-den over til Gunder Lange og i 1670 til Gyldenløve. Da eide dog skipper Laurids Knudssen en part i gården som senere ble løst ut. Det opplyses i en reparasjonstakst av 1686 at arving etter avdøde skipper Knudssen, Claus Berthelsens kone da fremdeles har interesser i gården. Så spørsmålet om nøyaktig når gården ble rent grevegods er uklart.
Følgende oversikt gir et inntrykk av gårdens størrelse og avkastning gjennom tidene:
Andre opplysninger fra jordebøker som forteller om gårdens tilstand:
Skylden var i 1575 10 skinn, men øket til 1 hud i 1600-årene. Yttersø skattet som ødegård. I 1836 fikk Yttersø 4 dlr. 1 ort 6 skill. I skyld. Omregnet 1886 til 5.98 skyldmark.
Larvikshistoriens første bind forteller at Yttersø sammen med et sted ute på Brunlanes skal ha vært tollsteder i 1600-årenes første del. Folketradisjonen skal ha det til at hollandske skuter gikk opp Lågen til et sted rett nord for gårdshusene på Yttersø for å handle trelast. Det rimer godt med at det i 1620 bodde en toller på Yttersø. I 1633 ble Larvik tollsted og i 1664 avga Ida Lange grunn til oppførelse av de fornødne bygninger ved en liten bukt av Larviksfjorden. Historien om tømmerfløting er fortellingen om en viktig næringsvei og eksportartikkel i gammel tid. Etterhvert som kystområdene ble mer eller mindre avskoget ble vannveiene fra innlandet til kysten grunnlaget for å bringe eksportartikkelen frem til kundene. Lågen er ved siden av Farriselven et vesentlig grunnlag for oppkomsten av byen Larvik. Fløting og mekanisert produksjon ved Farrisvassdraget og fløting ved Lågen. Det er ikke utenkelig at løsfløting foregikk utenfor Yttersø ned i 1500-årene. Organisert fløting med tømmerlenser må ihvertfall ha foregått rundt 1700. Vi vet at skog på Yttersø ble fredet for å sikre materialer til lensene i 1703. sannsynligvis har tømmerlensene stått her siden ned på 1600-tallet. De er avmerket på grevskapskartet av 1811 i nøyaktig samme posisjon og plassering som i dag. I 1860-70årene ble flere rom i sidebygningen innredet for sesongarbeidere i forbindelse med fløtningen. Gårdens brukere Gården hadde naturligvis brukere. Til tross for gårdens måtelige størrelse, er brukerne folk av høy stand. Lorenz Berg bemerker derfor at gården omkring 1600 må ha hatt framifrå hus. At den rike Nils Pederssøn valgte å bo her underbygger antagelsen. Ca 1590 - 1610 bodde tingskriveren Jørgen Ravn på Yttersø. Han ble av bygdefolket, i 1591, valgt til sendemann til kongehyllingen i Oslo. Ellers er han tingskriver og ombudsmann for Peder Jernskjegg. Han kaldtes gjerne Jørgen Yttersø. Ca 1615 - 1622 bebos Yttersø Gård av Nils Pederssøn Lem, fogd i Brunla len og visstnok tol-ler en periode. Han var gift med Mette Pedersdatter. De var forøvrig besteforeldre til Ludvig Holbergs mor Karen Lem, hvis far ble født på Yttersø i 1617. Som jordeier var Nils Pederssøn Lem av de større. I 1632 eide han 300 gårder helt eller delvis. Nok til å danne et par store prestegjeld. Han var flere ganger involvert i prosesser, som han gjerne vant - også mot kongen. Etterfølgeren het Kristen Svennsøn. Han nevnes frem til 1637. Han hadde vært godsfogd for Klaus Brockenhuus og flyttet etterhvert til Hagtvedt. Adelsmannen Klaus Bille bodde på Yttersø fra 1638 og utover i 40 årene. Han var ætling av Krummedikene på Brunla. Han ble tydeligvis uvenner med Kristen for i 1640 får han Kristen bøtelagt for « en lås han uden minde rev fra døren paa Yttersø». I 1661 kan kildene fortelle at en skipper Laurids Knudsssøn bor på Yttersø. Han eier også en part i gården gjennom pant i Yttersø for et lån på 150 rdl til Langene i 1665. Ellers eide han en part i skuten han førte og betalte skipperskatt med 8 rdl. Mandtallet for Brunlanæs prosti 1636 - 66, kan fortelle at det i 1665 bodde 4 personer på Yttersø. Det var skipperen selv, med status av oppsitter, 45 år gammel, sønnen Claus Lauridsen, 10 år gammel, tjenestegutten Christopher Rasusøn, 60 år gammel og husmannen Oluff Thorgiersøn 50 år gammel. Gården betegnes som ødegård med gårdsskyld 1.5 pd. smør. Han hadde ellers en datter Anne som giftet seg med Claus Bertelsen. Et notat fra Laurids Knudssøns hånd har gjort ettertiden oppmerksom på flommen som forårsaket Fresjeborgens utrasning i Farrisvannet. Laurids Knudssøn investerte mye i bygningene på Yttersø. Det ser ut som om han bygget tunet opp på nytt. Etter hans død ble det nemlig avholdt en reparasjonstakst på gården. Rådmann Claus Bertelsens kone er enearving etter skipperen. Sønnen Claus overlevde altså ikke sin far. Reparasjonstaksten gir forøvrig et enestående innblikk i byggeskikk og tun på Yttersø anno midten av 1600-tallet. Man kan for eksempel merke seg at framhusene er utvendig panelt, og dels tekket med tegl. Flere driftsbygninger beskrives som ”under samme tak”. I såfall står vi overfor en arkaisk utgave av enhetslåven som erobret landbruket rundt 1900. Det er ikke umulig at vestfold tidlig har hentet immpulser fra sammenhengende anlegg i f.eks.Danmark Under følger et omarbeidet resymè av reparasjonstaksten med vekt på bygningsbeskrivelsen.
Tunet på Yttersø anno 1686. Den 8. Januar 1686 holdes det en reparasjonstakst på Yttersø, ved grevskapets forvalter F. Mercher. Tilstede er Claus Bertelsen, rådmann i Larvik og lensmannen i Hedrum Peder Olsen Lunde. Clus Bertelsen møtte fordi hans hustru var arving etter avdøde skipper Laurids Knudssen eide part i Yttersø og bodde her og brukte gården. Ingen av herrene var tømmermannskyndige, så en ny taksasjon ble avholdt den 22. februar samme år. Da med Georg Orse, lensmann i Tjølling Anders Svendsen Kaupang og lagrettemedlemmene Hans Guri og Peder Lingum fra Tjølling. En realistisk takst skal da ha blitt gjort. I resymèet under er takstene utelatt og vekten lagt på bygningsbeskrivelsen. Beskrivelse av mark og utmark er utelatt. Liten gammel stuebygning Det annet gamle hus Den nyere stuebygning med sval På den østre ende av denne bygning er det bygget til et kammers. Kammerset har inngang fra Taket over kammerset er et halvtak tekket med spon. På sørsiden av huset er en dobbel svalmed to halve dører, med 4 hengsler og en jernskodde for. Svalen er tekket med teglsten. Tegl-stenen trenger utbedring og svalgangen trenger to nye sviller og stolper. En vindeltrapp går opp til øvre sval. Mellom de to sammenbygde hus er en smal liten kove som benyttes som spiskammers. Koven har dør med lås og et lite vindusglass i døren. Over dagligstuen er en loftsstue med dør til svalen med innlås for. Loftsstuen har 4 vindusrammer i en karm. Himling og gulv er gode. I loftsstuen er et ildsted. Over kjøkkenet er likeledes et kammers med dørmed lås. Verken i kammerset eller på loftet finnes noe vindu. Skorstenspipen til huset går gjennom loftet. Huset er tekt med spon som trenger reparasjon. Det trengs ompaneling på gavlen over kjellerkammerset. Totalt trengs ca 50 bord til reparasjoner. Korn- og husfornødenhetslager Uthusene Tjølnen Ut i gården
Mot nye tider Med skipper Knudssøn avsluttes den tidligste historie på Yttersø. Heretter står gården øde og til forfall, jordveien benyttes av grevens ansatte, fra 1690-årene grevskapets overinspektør Johan Bøckmann og senere hans arvinger. Først i 1730-årene får gården igjen et brukbart våningshus, da som lystgårdeiendom bygslet av en av byens borgere, major von Ulrichsdal.
Byborgerens matkammer Allerede på 1600-tallet sørget byborgerne for å skaffe seg løkker i byenes nærhet. I de eldste tider var det allmenningene som ble benyttet. Løkkene ble benyttet til dyrking av landbruksprodukter som det var behov for i byhusholdningen. I liten grad fantes det bebyggelse på løkkene. Tildels forbød lovgivningen oppføring av bolighus. Derfor finner man også en utvikling mot låve/forrådsbygninger med ark inneholdende oppholdsrom - de såkalte arklåver. Gjennom 16/1700-årene foregikk en privatisering av løkkene. I stadig større grad blir de tidligere all-menninger velstående byborgeres private landeiendommer. I handelsbyene langs kysten spiller disse matkamrene en viktig rolle i husholdningen. Først i siste halvdel av 1700-årene skjer en generell utvikling mot påkostede lystgårder. Tiden rundt 1800 frem mot 1810 er en ekspansiv periode. Løkkegården blir en del av byborgerens utadrettede næringsvirksomhet, en fasade mot verden. Vi vet ikke mye om løkkebruken i Larvik. Det finnes sikkert mye materiale, men ikke samlet for å belyse temaet. Foruten Yttersø vet vi at byborgerne ervervet landeiendommer i Tjølling, Hedrum og Brunlanes. Gården Norby, rett nord for Yttersø var på 1700-tallet en tilsvarende løkkegård drevet av grevskapets inspektører. Ca 1800 er det enken etter ober-inspektør Fabricius som sitter her. Nedre del av Lågendalen ligger bynært og har en frodig natur og et vakkert landskap slik man foretrakk. Her ligger da også mange gårder med lystgårdhistorie. Akkurat so Trondhjem har sin Ladehalvøy med sterk lystgårdtilknytning har larvik nedre del av Lågendalen. Tilsvarende Ladehalvøya er også Larvikborgernes edens hage blitt skjemmet av uvettig utbygging og endt opp som et stridens eple. Grundigere forskning vil sikkert avdekke vel så interessant materiale som i sin tid ble gjort av Carsten Hopstock vedr. Kragerøs lystgårder.
Frem til ca.1680 bodde skipper Laurids Knudssøn på Yttersø med sin sønn Claus, tjenestegutt-en Claus Rasmusøn og husmannen Oluff Thorgierson. Han eide en part i gården. Ca 1680 løste greven ut hans part i gården og den ble liggende øde og til forfall noen tiår ut på 1700-tallet. Grevskapets overinspektør Johan Bøckmann hadde bruksrett i 1690-årene, i 1701 ble Yttersø brukt av hans slektninger til «græsning». Forvalter og senere overinspektør Turresson hadde lenge bruksretten. Så i 1735 fikk generalmajor Wilhelm von Ulrichsdal bruksretten og utstyrer gården med nytt våningshus.
Fra Kirkeodden til Yttersø En arkivopplysning fra 31.01.1736 opplyser at Gregers Winther har solgt en tomt til Major von Ulrichsdal, hvor det tidligere har stått en «huusvaaning». Sistnevnte har bortført bygningene til Yttersø hvor de er oppsatt. (Pb.1b 1744 - 60, fol 2a - b.) Den omtalte tomt var en smal stripe i sydvestre ende av nåværende Alders Hvile eiendom ved Tollerodden. Den omtalte tomt kan spores ned til 1693 da den skjøtes fra Werner Torborg til Kristen Madsen. (Arkivkildene er fremskaffet av James R. Archer).
Grevskapskartet av 1811 Situasjonen på grevskapskartet av 1811 er at en bygning med grunnflate ca 9x16m ligger orientert nord - syd. Den har den samme posisjon som eksisterende sidebygg. Parallelt mot vest er en lengre (sannsynligvis) låve/driftsbygning. Imellom er et tun tilsluttet vei fra syd og vei mot nordvest opp i åsen. Denne veien ser ut til å være den samme som det idag er rester av noe vest for Yttersøveien. Den har tydelig endt ved sydenden av nåværende sidebygg. Hovedhuset ligger i nordvestre hjørne av et hageanlegg. I sydvestre hjørne er et lite hus eller skur. Hageanlegget er en renessansetype hage med avmerkede trær og korsformet symmetrisk veisystem. Hagen er inngjerdet med planke eller grindgjerde. Under barokken begynte man å anlegge hagene i symmetrisk komposisjon med bygningene. Situasjonen på grevskapskartet er en renessansetype situasjon og derfor svært alderdommelig. Man kan gjerne forestille seg at en slik utførelse ville kunne gjøres et stykke opp mot 1800, men mindre sannsynlig når man runder århundreskiftet 1800.
Fra syd treffer en fotsti hagegjerdets sydvestre hjørne. Den bøyer av ned til elven og fortsetter rundt neste hjørne, opp langs gjerdet til det punkt hvor dens videre fremføring ble avbrutt av hagen. Her fortsetter ned til skrenten i en bue slik dagens gårdsvei gjør og videre langs skrent-en der hvor dagens veiminne ligger. Forholdet mellom fotsti og hageanlegg antyder at veien har hevd før hagen kom til. Hagen finnes beskrevet som inngjerdet hage i reparasjonstakst av 1686. Det gamle tunet fra 1700-årene besto av to parallelle bygninger. Byggingen av nytt hovedhus i vinkel mot øst ca 1820, medførte en ny tunsituasjon. Branntakst fra 1855 antyder et eldre bolighus mot nord og en potetkjeller mot øst. Vi får dermed et firkanttun. Sidebygningen som står der i dag har en uavklart alder, men kan virke svært alderdommelig. Opprinnelig besto den av en høy første etasje med loft/knevegg over. I syd to rom med skillevegg i laft, ubehandlet og senere rappet. Ved siden av mot nord, grue og bakerovn – altså bryggerhus. Stenen i pipen som står igjen er av alderdommelig hollandsk type. videre nordover et stort gjennomgående rom med bred dør mot tunet og en senere tilsvarende åpning mot vest. Deretter er tømmeret kappet, men eldre fotografier viser en høy grunnmur med låvebro og stall/fjøs. Deretter igjen lav grunnmur i fortsettelsen. Taksten av 1855 forteller at bygningen inneholder drengestue, bryggerhus, stall og løe. Rundt 1860-70 senkes etasjeskillet og det innredes leiligheter og boligrom for gårdssarbeidere. Rundt 1950 rives den nordre delen og vi sitter igjen med boligdelen. Det er ikke umulig at sidebygningen skriver seg fra 1700-tallet. Lafteteknikken er av en type som ble benyttet fra midten av 1700-årene og 100 år fremover. Senere brukere av løkkegården er fra 1760-årene prost Stierne, Larviks første sogneprest. Fra 1780 kjøpmann Nils Bisgaard. Etter hans død sitter enken, Maren - tidligere gift Bugge, på bygselskontrakten alene. I et brev av 21.08. 1795 til grev Ahlefeldt -Laurvig ber hun om at hendes part i gården overføres til nest eldste søn Johan Bøckmann Bugge da hennes eldste sønn ingen interesse har av gården. Hun bemerker at: «Formedelst min afdøde mand Johan Bugge har ydet til at istandsætte og forbedre den ham og mig af grevskab-et bøxlede liden gaardspart Yttersø i Hedrum Sogn, skønt til liden frugt og nytte i henseende Jordmarken da den som bekjendt nok, for det meeste bestaar af blaat sand og gruus, skulle sig ønske at samme gaards part maatte …til deel faa en af mine børn, som og vel hidtil har været almindelig her i grevskabet, at børnene efter Forældre har nydet desses bøxlede gaard, thi vove jeg derfor at ansøge Deres høygrevelige naade av den Grace for mig at min nest ældste søn Johan Bøckman Bugge, som er gift etableret her i Laurvig, maatte forundes bøxlet den naaværende gaardpart, dog paa de vilkaar at jeg beholder og bruger den paa min levetid, da min ældste søn kiøpmand Niels Bugge ingen attraction haver til nevnte gaardspart» (Landsarkivet for Fyn, Odense). I Maren Bisgaards tid, i 1801, utføres en folketelling som forteller at Yttersø da hadde fast beboelse. Gården drives av en husmann med familie. Det er Jone Torbiørenssen 52 år gammel og jordløs husmann, død 1810. Hans kone Ingebor Evensdatter, 45 år gammel. Begge i første ekteskap. Deres barn er sønnene Even, 15 år, Ole, 7 år. Døtrene torber, 17 år og Ingebor, 10 år. Gjennom 1700 årene finnes spredte opplysninger om husmennenes navn: Mogens Taraldsen 1732, jacob ca 1760, Kristen 1763. Maren Bisgaards beretning om Yttersø Gårds agrare beskaffenhet bekreftes forøvrig av grev Reventlov i hans dagboknotater fra den 12 september 1811 vedr. nabogården Unnersbo: «Jorden bestaar meest af Sand-Jord, der ikke uden med Tiden ved megen Cultur og Bekostning kan blive indbringende.» Maren Bisgaard (tidl. Bugge) var i sin tid en av Larviks største skatteytere. Noe litterære interesser må hun også ha hatt. Ved sin død i 1802 etterlater hun seg foruten de vanlige religiøse bøker, dansk-engelsk og engelsk-dansk ordbok, flere årganger av tidsskriftet «Iris og Hebe», Rousseaus Emil og Bonapartes Levnetsbeskrivelse. Johan Buggesog Marens (senere Bisgaard) datter Else, født 1766, gifter seg i 1798 med Johan Fredrik Sartz, senere prost og grevskaps-medeier. I 1805 overtar ekteparet Sartz bygselen på Yttersø. Dermed innledes en ny æra som kulminerer i den representative lystgården Yttersø rundt 1820.
Gården under Napoleonskrigene Noen direkte tilknytning til krigshendelser kan ikke knyttes til Yttersø gård. Detnærmeste man kommer er funnet av et par kanonkuler i sidebygningens stubbloft. Fredeligere ting kan det dog fortelles om. Yttersø på Sartz tid, finnes nesten fotografisk gjengitt på grevskapskartet av 1811. Bygningenes plassering, stengjerder, bekker, stier, haver og veier, vekster og terrengformer er nesten tredimensjonalt tegnet inn. Denne gården fikk i året 1811 celebert besøk. Den radikale, reformvennlige lensgreve, president for rentekammeret og geheimeråd Christian Ditlev Reventlow(1748 - 1847), var på Norgesreise og besøkte Yttersø og andre gårder i Larviks nærhet. Han besiktiget en plogtype på Yttersø, som ledd i interesen for forbedring av jordbruket. Han skriver i sine reisenotater, den 12 september 1811: «Vi toge derfra med prost Sass (Sartz) til hans tilstøtende beneficerede gaard, paa hvilken jeg fandt en Plov fra Østerdalen, der har en bedre Muldfjeld, end de her brugelige, men dog ikke at ligne mod Kammerraad Linds. Ploven er for lang, og har en Slæber, der staaer i Modsigelse med Stiverne, ved hvilke Plovens Gang er bestemt til en vis Dybde. Stilles den ved Slæberen højere eller dybere, maa den gaae paa Næsen eller paa Halen.» Dette signaliserer mer enn et minneverdig besøk. Lystgårdene var åsted for det opplyste borgerskaps og embetsstandens naturvitenskapelige og samfunnsøkonomiske interesser. Å forbedre jordbruket og industrien var et vesentlig område for samfunnsengasjerte borgere. Lystgårdene ble åsted for eksperimentelt jordbruk. Bonden var på denne tiden en interessant og omtalt person. Man kunne til og med bygge løkkegårdsboligen slik at byborgeren disponerte 2. Etage, mens husmannen bebodde |1.etage. Standsforskjellens fysiske avstand ble kortet inn av nysgjerrighet og interesse for bondens virke. Man skal heller ikke glemme den økende begeistring i de ledende skikt for bondestanden som nasjonens bærebjelke. Forøvrig kan man merke seg at Reventlov ikke nevner bebyggelsen med et ord, noe han ofte ellers gjør. Dette er en indikasjon på at husene er enkle og sikkert eldre. Dagens hovedbygning ville han sannsynligvis kommentert. Reventlov var forøvrig en mann helt etter Sartz hjerte, en opplysningsmann med bredt interessefelt og sterkt engasjement i reformer, særlig innen jordbruket.
Gårdens faste beboelse i Sartz tid ble besørget av husmenn med familie. Etter Jone Thorbjørenssens død 1810, flyttet Jens Larssen inn. Han var gift med Marthe Larssdatter. De hadde 4 barn.I 1816 overtok Andreas Jenssen gift med Karen Jacobsdatter. Senere var Narve Olsen fra Numedal gårdsbestyrer. Han flyttet senere til Fuglevik på Brunlanes. Neste steg i Yttersøs utvikling er den representative lystgårdens fase.
Eiendommen gjennom 1800-tallets første halvdel Betrakter man grevskapskartet av 1811, ser man tydelig hvorledes Yttersøs jorder er innhegnet av lange stengjerder. De dyrkede jordene er markert med plogfurer, hagen er inngjerdet med planke eller staurgjerde og resten er beitemark. Det dyrkede terreng er på øvre platå, det nedre platå er tydligvis bevokst med vegetasjon, dels beitemark. Hovedbygningen vender mot hagen og elven. Bakenfor, sannsynligvis i skrånende terreng ligger en langstrakt ladebygning. Det var denne situasjonen Reventlow opplevde i 1811. At vitenskapelige metoder kunne trenges for å utnytte jordmonnet på Yttersø, har vi madam Bisgaards ord for i 1795. Det er interessant å merke seg at dt gjenværende jordet nord for dagens tun, er den siste rest av grevskapskartets situasjon mht. dyrket mark. Området imellom var også den gang beite eller utmark. Yttersøs representative periode Yttersøs representative periode innledes etter 1810, senest ca 1830, med oppførelsen av det det nåværende hovedhus. Det synes viktig at Sartz i 1817 blir grevskapsmedeier. Behovet for representativitet bør da øke dramatisk. Om ikke byggingen kom i gang umiddelbart bør han ha begynt å tumle med idèen. Det nye hovedhus som fysisk er beskrevet i et annet kapittel, innebærer at dets rom fylles med liv. Hva slags liv, er interessant. Søren Hald legger i sin rapport «Norske løkkelandsteder 1630 - 1830», stor vekt på det dannelses- og omgangsmessige skille mellom embets og borgerstand. Gjennom utallige eksempler påviser han deres forskjelligartede sprog og handlingsunivers. Tegnsystemet er dog det samme. Handelsborger eller embetsmann, bygning, have, park, lysthus, interiør, har samme betydning. Det er innholdet de materielle frembringelser fylles med som er så forskjellige. For handelsborgeren er det viktig å formidle soliditet og kredittverdighet. Det er handelspartneren som skal overbevises om eierens evner og tiltro som forretningsmann. Man har fremdeles ingen børs, slik at den enkelte selv må sørge for å formidle sin status på markedet. Ballene hører vintersesongen til, slik at sommerstedenes viktigste funksjon blir å være ramme rundt forretningsmiddager og selskapelig samvær med forretningsmessige målsettinger. For embetsmannen derimot har verden tildels andre krav. Hans vellykkethet avgjøres av hans dannelsesnivå innen de klassiske dannelsesområder. Musikk, litteratur, teater, konversasjon over vitenskapelige og politiske temaer. I det hele tatt er det lærdommen som settes i høysetet. Slike temaer anses av kjøpmannen for å være tegn på mislykkethet i livet. Omvendt anser embetsmannen kjøpmannens konsversasjon for åndelig snever i all sin materialisme. Det interessante på Yttersø er at vi har en eier med føttene i begge leire. Sartz må i egenskap av sin fortid hatt et behov for å utvide den forretningsmessige ramme.
Det sosiale liv på Yttersø Vi vet da også at hans omgangskrets på Yttersø inkluderte byens embetsstand og militære. Som Sophus Bugge skriver i sine barndomserindringer: "Jeg mindes endnu et selskap inde i min bedstefars gaard (Yttersø) paa hans sidste fødselsdag, og jeg kan nog-enlunde se, i hvilken orden endel av de gamle herrer sad ved bordet. Blant dem var flere ret originale personer. Krigskommissær Sebbelow, som ansaa seg selv for en stor finansmand. Major Chemnitz, som morede seg over at blive anset af almuen for en troldmann. Naar noget var stjaalet i byen, blev det oftest meldt til Chemnitz, og da vovede tyvene ofte ikke andet end at bringe sagerne tilbage. Jeg mindes at have været paa en auktion efter ham, og iblandt de gjenstande som da skulde sælges , var et glas, hvori der i en vædske gik op og ned en sort djævel med hæstefod og andre attributter."
Vincents Lassen Sebbelow var påstått barn av Christian 9 og støvlett-Chatrine, født i 1805. Drev som handelsmann i Christiansand og satt flere perioder på stortinget. Han endte sine dager som krigskommissær med bopel i Larvik. Han ble herostratisk berømt som kverulant for sin strid med Nicolai Wergeland. Ellers menget han seg ikke med byens borgere. En annen fast gjest i Sartz hus var den navngjetne kommandør Peter Norden Sølling 1758-1827. Han forbedret losbåten, drev rederi, var kommandør i marinen og stiftet et hjem for utslitte sjømenn i Danmark. Om ham gjengir Sophus Bugge følgende hendelse: Blant dem som havde været jevnlige gjester i min morfars hus før min tid, var den siden i Kiøbenhavn bekjente kommandør Sølling. Han har gjort seg fortjent ved en forbedring av den norske lodsbåt. En sten under vannets overflade i Larviks hav, hvor han en gang havde stødt med sin baad, var efter ham i min tid opkaldt Søllingen. Som et eksempel på hans djerve ligefremme sømands-væsen kan fortelles følgende: En søndag skulde der være middagsselskap hos min morfar, og blant de inbudne var Sølling. Min bedstemoder sendte kokkepigen op på loftet for å hente ned to skinker som hun der havde hengende. Pigen kom ned med en skinke og sagde at der ikke var flere, og ved fornyet ettersyn fandtes heller ikke den anden skinke. Ved middagsbordet sat kommandør Sølling ved siden av min bedstemor. En stund ud i maaltidet ytrede han til hende: « Det er sandt fru provst-inde, jeg maa sige Dem saamange tak for i forgaar Nogle venner kom paa mig uforberedt. Jeg havde ingen mad til dem, men saa vidste jeg at De havde to skinker paa loftet, og De kunde jo ikke behøve mer end den ene. Deres skinke smagte fortræffelig, og de skal have saa-mange tak.» Å reise ut til Yttersø var ingen tidkrevende affære. Familien Sartz bodde i det nåværende sjøfartsmuseum reisen var raskt unnagjort. Sophus Bugge bekrefter dette: "Vi var regelret hos min morfar hver søndag fra middagen af. Om sommeren blev, efter at kaffen var drukket, en stor gammel kaleschevogn forspændt med to røde danske heste. Saa gik turen ut til min bedstefars ynd-lingssted Yttersø, der ligger lidt overfor Laagens udløp og som i min barndom var omgivet af to store frugt-haver." Med Sartz dannelsesmessige bakgrunn får man tro at de måteholdet var noe større enn i kjøpmannkretsene. Søren Hald gir tallrike eksempler på grenseløs fråtsing i god mat og kostbare viner på lystgårdene. Som en del av selvbildet, den solide kjøpmann med bunnløse ressurser, var dette sikkert nyttig nok innen noen kretser. Man kan ihvertfall gå ut fra at det ble drukket Madeira på Yttersø. Fra Sartz deltagelse i stortingsforhandlingene i 1814, vet vi at han ikke sa nei takk til et eller flere glass Madeira. Forøvrig var datidens Madeira en adskillig tørrere drik enn den man i dag får på Vinmonopolet. En vanlig festservering besto på denne tiden av mindre fiskeretter og supper som innledning, kalvestek eller fugl og til slutt søte desserter. Rekkefølgen var ikke alltid så fastlåst som i dag. Rettene kunne gjerne serveres som man serverer koldtbord. Til maten drakk man vin i store kvanta. Særlig kystbyenes handelsmenn hadde mulighet til å bygge seg opp store lagre av moteriktige viner. Til slutt en akevitt eller to som fordøyelseshjelper. Oppdekningen var mindre formalisert enn den ble i siste halvdel av 1800-årene. Den utstuderte rangordning av glass og servise hører historismen til. Spisebestikk av moderne type var blitt vanlig blant de kondisjonerte. Et moteriktig biedermeier middagsbestikk kan til forveksling være et art deco eller funkis tilsvarende fra 1920-30-årene. Egne spisesaler var ikke noe vanlig fenomen, men man kunne dekke på bukkebord i salen, eller trekke frem klaffebordene og spise i de vanlige oppholdsrommene. Alt i alt vil vi tro at en middag på Yttersø i Sartz tid må ha vært en begivenhet å ta med seg. Ankommende i hest og vogn sydfra, opp langs parken mot hoveddøren. Deretter avstigning og entrè med servering av god vin. Middag med godt og rikelig drikke og avslutningsvis konversasjon, musikk og eller kortspill med tente piper og godt drikke.
Lystgårdperioden tar slutt Med Johan Fredrik Sartz død i 1839 avsluttes lystgårdperioden – ihvertfall tilsynelatende. Vi går ut fra at hans enke i liten grad opprettholdt et utadvendt selskapsliv. Man kan imidlertid merke seg at besetningen er økt betraktelig i 1845, før gården selges til Treschow. Det kan være betydningsfullt at etatsråd Treschow i januar 1842 utsteder en obligasjon pålydende 500rd til enkefru Sartz. Obligasjonen representerer neppe en skjult eiendomstransaksjon da Yttersø betales og skjøtes senere. Men det kan ikke sees bort fra Treschow kan ha leid Yttersø av enekefruen. Enten har hun en driftig husmann, Knut Gulliksen eller Kristen Olsen, eller hun leier ut bruksrett. Det er selvfølgelig også en mulighet for at hun selv organiserer driften. I 1847 selger hun Yttersø til Treschow for 4500 rdl. Dermed er en epoke slutt og nye stordriftsformer overtar. Det gamle hovedhuset blir bolig for agronomutdannede bestyrere, som kommer og går. Den første bestyrer Arnt Olsen Thorstad, ga et viktig bidrag til hovedhuset. Han fullfører bygningen ved å male interiørene som til da hadde stått i treets naturlige farge.. Dermed fremstår Yttersøs hovedbygning først i 1850-årene komplett etter moderne målestokk. Kildene forteller at Thorstad med familie bodde på Unnersbu om vinteren. Med noe berettigelse kan man da si at lystgårdperioden kanskje vedvarer helt til midten av 1860-årene da en ny bestyrer flytter inn og sannsynligvis bor her fast hele året. Tiden rundt 1850 er da også slutten på lystgårdfenomenet generelt i Norge. |
|---|
 |