Om restaurering

Det er opplagt et behov for å klargjøre begrepsbruk i forbindelse med diskusjonen om istandsetting og restaurering. Begrepet restaurering brukes generelt om et mangfold av gjøremål som ofte faller inn under betegnelsen rehabilitering. Det er viktig å være klar over forskjellen da man ellers vil snakke forbi hverandre. Å restaurere betyr egentlig å bringe tilbake til en tidligere tilstand. Å rehabilitere betyr å gjøre brukbart eller å sette istand uten annen norm enn den påfølgende brukbarhet. Altså modernisering i en forstand.

Både byggmestre, snekkere, byggherrer og kommunale myndigheter benytter uttrykket restaurering når de egentlig snakker om rehabilitering. Det kompliserer ytterligere at ingen av begrepene opptrer renhårige. Man vil stort sett finne at prosjekter inneholder begge tilnærmingsmåter.

Går man nærmere inn på begrepet restaurering er det imidlertid ikke uproblematisk dersom den ordrette betydningen legges til grunn. Å føre tilbake til en tidligere tilstand kan ukritisk forstås som en konsekvent avdekking og fornyelse i gamle spor hvor det autentiske forsvinner til fordel for en gjenskaping av det man tror er den tidligere tilstanden. Tilbakeføringen medfører med andre ord at det ekte materialet fornyes til vi sitter med en kopi med minimal historisk forankring.

I følge Veneziacharteret av 1964 skal begrepet restaurering forstås som å avdekke og ramme inn aldersverdier – ikke å tilbakeføre til en opprinnelig tilstand. Denne nyanseringen gir restaureringsbegrepet en dimensjon som styrer klar av både den utrenskende tilbakeføringen og den kvelende kontrasteringen. Rommet blir større for en metode for oppsluttende virkning som understreker det autentiske og gir historien en troverdig ramme.

Det følgende er en personlig oppfatning basert på nærmere tyve års arbeide med både møbel og bygningsrestaurering. Erfaringen omfatter dels daglig ledelse for og deltagelse i planlegging av omfattende restaureringsprosjekter i Oslo for byantikvaren. Samt mange års livsopphold basert på restaurering av klassiske antikviteter. Årelangt arbeide med restaurering av eget fredet hus har ikke minst gitt mulighet til fordypelse uten å være bundet av tidsfrister.  

Restaureringsprinsipper
Det er ofte fristende å besvare spørsmål om hva prinsippene for restaurering er, med at prinsippet er å ikke ha noe prinsipp for restaurering i det hele tatt. Dette er riktig i den forstand at objektene for restaurering og de problemene man møter er så innbyrdes forskjellige at alle krever sin særlige fremgangsmåte. Dog ligger det til grunn en holdning til metoder, og ivaretagelse av autentisiteten, aldersverdien med mer, i objektet.

I kombinasjonen av kunnskaper og metoder må man imidlertid være fleksibel og åpen. Det er helt grunnleggende at en analyse av objektet må ligge til grunn for valg av løsninger. Når man bestemmer en restaureringsløsning vil man nødvendigvis velge noe bort i forhold til synliggjøring. Man må vurdere hierarkisk etter kriterier.

I forbindelse med diskusjonen om hvorledes verneobjekter kan velges ut, satt Dag Myklebust opp et sett kriterier som er sentrale i slik sammenheng:

Aldersverdi: objektiv i forhold til objektet, men subjektiv som opplevelse, forutsetter kunnskap om objektet, oppleves umiddelbart i forhold til forfallet. Historisk verdi: Omfatter anekdoteverdien, at tingen forbindes med person eller hendelse. Objektet som historisk kilde eller kunnskapsbase.
Bruksverdi: Bruk i praktisk forstand, bruk som dokument i historieforskningen, bruk i pedagogisk eller annen forstand.
Kunstverdi: objektets evne til å tilfredsstille estetiske behov Identitetsverdi: forholdet til geografisk og/eller sosial tilhørighet
Symbolverdi: objektet som representant for overordnede verdier ol.
Pedagogisk verdi: forutsetter andre verdier. Står i forhold til målgrupper, forutsetter anskueliggjøring. Forekomstverdi:
Sjeldenhet, hvor enestående er objektet.
Miljøverdi: overenstemmelse og forhold til omgivelsene.
Omsetningsverdi: Objektets evne til å innbringe penger, ved egenartens tiltrekning eller salg

Disse verdimålerne er ikke ment som grunnlag for tallfesting av verdiene, men er en hjelp til å analysere, forstå og vektlegge de forskjellige aspektene av en restaureringsoppgave. På et tidspunkt må man skjære igjennom og beslutte. Da stilles men uvergelig overfor en vektlegging av forskjellige faktorer. Her har man et hjelpemiddel til å se konsekvenser av valg. Enten man arbeider med restaurering av møbler eller hus vil disse kriteriene i varierende grad tre frem som noe man må forholde seg til. Det er også viktig å huske at egne følelser er ut- slagsgivende for hvorledes man vektlegger.

Erfaringer basert på år med restaureringsarbeide og øket innsikt i materien, kan gi en magefølelse som ikke så lett lar seg innpasse i skjematisering. En slik erfaring kan gi en forutanelse om de ulike verdiene som skjuler seg i et restaureringsobjekt, f.eks. estetiske kvaliteter. Objektene vi behandler er dekorert for å tilfredsstille menneskers sans for det vakre, for å glede. Å ha gleden av å bringe tilbake denne effekten i et objekt, å glede vår tids mennesker og senere generasjoner bør alltid ligge til grunn som en påminnelse til ens mer vitenskapelig baserte tanker om restaurering. Likevel bør estetisering aldri bli ledetråden i tilnærmingen til det som skal restaureres.  

Hvorfor restaurere : Spørsmålet forutsetter at det finnes tilstander som ikke er av det gode. At de verdiene som er nevnt tidligere har en allmen gyldighet for mennesker. Vi er alle bevisst at vi har forfedre, at vi er et ledd i en rekke av forgjengere som har lagt forutsetninger for våre tanker, ideer og følelser. Mennesket har en trang til å søke etter identitet gjennom å søke etter røtter og for- utsetninger. Interessen for slektsforskning er et tydelig uttrykk for det. Vi har behov for å ha historien med oss, ikke bare i form av hukommelse, men også som fysiske objekter. Bygninger blir på den måten en slags fysiske koordinater for vår mentale eksistens.

På et tidspunkt i sin historie vil bygninger gjerne utsttes for neglisjering og forfall. Bevisstheten om tidligere viktige betydningsfulle, stedstypiske eller vakre bygninger må da gjenoppvekkes og i de heldige tilfellene får man til et istandsettingsprosjekt. Utfallet blir enten en rehabilitering og fornyelse eller en restaurering.

En grad av forfall er nødvendig for å formidle opplevelsen av alder. For mye forfall gir ingen god følelse. Denne balansegangen er restaureringskunstens hovednummer. Vi ønsker jo ikke at kulturminnene skal tilintetgjøres. For ikke å være en belastning må de ofte kunne brukes.

Antikvarens oppgave oppstår i dette krysningsfeltet, i å balansere ut de forskjellige faktorer og interesser som krysses i et restaureringsobjekt. I dette minefeltet er det antikvaren som besitter erkjennelsen av hva objektet skjuler og hva det kan åpenbare. Derfor er det også et evig tilbakevendende problem å formidle hvilken kunstskatt ruinen bærer på. Og dobbelt trist er det for den som ser, å se hva som forspilles av muligheter.

Å restaurere gjør man for å bringe videre vår felles hukommelse, for å ikke gjøre oss hjemløse, i respekt for våre forfedres frembringelser og i glede over å gjøre det som en gang ga en betydningsfull opplevelse tilgjengelig igjen.  

Kopi og original
et aspekt av begrepet restaurering kan kanskje sidestilles med en type museal tilnærmingsmåte, dog med den vanlige praktiske forskjell at objektet normalt ikke befinner seg i en lukket og beskyttet atmosfære. I et virkelig museum kan forholdene legges til rette for en absolutt bevaring av et objekt ved avskjerming fra nedbrytende faktorer. Ute i det fri og i den daglige bruk vil vær og vind samt menneskelig og annen bruk bryte ned de opprinnelige delene i et objekt. Dette skaper et dilemma som på sett og vis er uløselig hvis formålet er den ultimate bevaring av det opprinnelige.

Historisk har dette forårsaket en splittelse mellom tilhengere av ruinenen som langsomt brytes ned og forsvinner og tilhengere av rekonstruksjonen, det gjenoppførte objekt rekonstruert fra de bevarte rester. En moderne utgave er striden om vernebygget på Hamar. Tildekning eller utskifting. Utskiftingen kan forsvares gjennom ivaretagelsen av en viktig miljøkvalitet – den fortsatte opplevelse av obkjektet i landskapet, slik opplevelsen har vært i århundreder - hvor bruk av tidsriktige bearbeidingsmetoder og materialer gir det som er tilbake av historisk materiale en troverdig ramme. Tilføyelsene og reparasjonene blir i en slik sammenheng ikke forfalskninger, men et premiss for vår mulighet til fortsatt forståelse og opplevelse og veidereføring av noe som er blitt et nasjonalt ikon. Ref. debatten om hvorvidt man skulle sette opp et vernebygg over domkirkeruinen på Hamar eller om man skulle bytte ut de nødvendige mengder opprinnelig materiale for å opprettholde landskapsbildet.

Historisk har det vært en fluktuerende bevegelse mellom ytterpunktene. Romantikken dyrket ruinen, under historismen rekonstruerte man. Følelser og tidsånd har alltid spillt en rolle. De forskjelige fagretninger som til sine tider har dominert det faglige miljø har satt trender. I løpet av tiden jeg har arbeidet med kulturminnevern har jeg observert trendskifter. Ofte har den moderne trendens forkjempere oppfattet seg selv som historiens ideologiske endestasjon i dette spillet. Den siste tanke er den ultimate sannhet. Noe som kanskje henger sammen med de siste 250 års tro på en lineær historieutvikling.

Den ultimate sannhet er at enhver gjenstand er utsatt for nedbrytning. Den tanke er derfor nærliggende at noe til av og til må fornyes. Den radikale endringen i produksjonsteknikk som har foregått de siste 100 årene har medført at fornyelsen ikke lenge skjer på kompatibelt teknisk og kunnskapsmessig nivå. Helt enkelt høvles ikke lenger utvendig panel, dels fordi moderne maling ikke hefter til fet høvlet furu. Dårlig ru gran derimot er godt underlag for moderne malingtyper men dårlig motstand mot vær og vind. Slike materialkunnskaper er i ferd med å gå i glemmeboken. Ved å gjenreise det gamle håndverket, tidvis hjulpet av moderne teknikk, kan nedbrytingen bremses uten vesentlig tap av kunnskapsbase og den annerledes estetikk som gammel bearbeidelse uttrykker.

Man må akseptere at naturen før eller siden bryter ned, men i kravet til gjenreisning av det tapte ligger forståelse av materialer, teknikk, og utførelse. Dermed tapes ikke fortiden totalt, men holdes i hevd, som før industrialiseringen totalt erstattet hånden med maskinen. Et slikt syn kan lett utarte til ren romantikk, om man ikke erkjenner at maskinen alltid har hatt en plass i prosessen, men aldri så avgjørende som i dag. Videre bør man huske at håndtverkstradisjoner har vært mer eller mindre industrielt betont avhengig av geografiske og sosiale faktorer. Med andre ord: Det vil alltid være vurderinger og avveininger - men de bør baseres på historisk kunnskap, ikke på ren hensiktsmessighet som en byggmester ofte vil eller en samtidsestetikk, slik en arkitekt gjerne står for.

Man må ikke minst huske at materialbruk og teknikker utgjør et hele, som et økosystem i miniatyr. En fremmed faktor kan bli katastrofal for helheten. Velger man moderne maling til høvlet fet furupanel sitter den ikke. Velger man linoljemaling til ru, dårlig gran er sjansen for soppangrep større. På den annen side må man passe seg for å gå for langt i fornyelse.

Det opprinnelige har absolutt egenverdi fordi det gir en kunnskap om fortiden som ikke kan etterlignes. Et nytt panelbord har ikke alle malinglagene og bearbeidelsen som speiler fortiden. I Larvik har mange bygninger utvendig belistning som ligner på den man ser på Herregården. Av og til er den imidlertid av nyere dato. Enten er den noenlunde kopiert etter den gamle, eller noe slikt har ikke stått på dette huset, men er en moderne eiers forsøk på å gjøre huset finere.

Forsvinner originaldelene, forsvinner også muligheten til å vite noe sikkert om fortiden. Slik kan en hel bys bygningshistorie gå tapt i kopiering. Konklusjonen er at man lengst mulig må beholde det opprinnelige, og først bytte ut noe når tidens tann gjør det tvingende nødvendig, og da dokumenterer man bygningsdelen og legger den på loftet. Tradisjonen holdes i hevd ved å tilvirke det nye på basis av en forståelse av det opprinnelige.  

Estetikk og stilfølelse
Estetikken er en sak for seg. Et objekt er i utgangspunktet et resultat av en gitt tids tankegang, håndverk og materialbruk. Utforming av detaljer og helheter henger sammen. Selv om senere forandringer og påplussinger kan berike et gitt byggverk aksepterer vi imidlertid villig nok at husmorvinduer ikke kler et sveitser eller empirehus. Det finnes altså fellesnevnere for arkitektur og byggeskikk som vi aksepterer ved å betegne noe som disharmonisk og noe annet som harmonisk. Dette kalles stilfølelse. Dette er ikke noe nytt fenomen.

Til alle tider har man vært observante i dette henseende. Har man ansett helheten for viktig har man tilpasset ny arkitektur, enten i stil eller i virkemidler. Vå må bare erkjenne at vi er barn av en historisk utvikling og bærer med oss generasjoners oppsamlede kunnskap – samtidig som mye kunnskap er kastet underveis og gjenoppdages ettersom tiden vekker til live gamle utfordringer. Det er først og fremst en del moderne arkitekter som løsriver seg og fremmer det modernistiske synspunkt at vår egen tid på død og liv må kontrastere og ikke trekke på eldre uttrykksmåter. Byantikvar i Oslo fremmet en tid et slikt syn og resultatet kan observeres i byens gater. Man definerer eget uttrykk som «vår tids» og tradisjonelle uttrykksformer som pastisj i negativ betydning. Dette innebærer et radikalt brudd i estetisk uttrykk som også omfatter materialbruk. Det er viktig at vi er istand til å se vår egen tid og vår egen forståelse av våre forutsetninger i historisk perspektiv. Dagens meninger er ofte fundamentert i mote, ikke nødvendigvis i overhistorisk sannhet.

En fellesnevner for den estetiske oppfatning fra renessansen til historismen er forholdet til antikken. Fellesnevneren for dagens modernitet i uttrykket er funksjonalismens seier i etterkrigstiden. De som hevder kontrastens forrang og samtidsuttrykkets sannhet er vel så mye barn av en tid som historismens arkitekter var av sin epoke. Den vesentlige forskjellen ligger i at samtidsuttrykkets talsmenn mangler tidligere tiders pluralistiske innstilling til arkitektur- og byggeskikkhistorien som bruksressurs.

Gjennom århundrene har arkitekter grepet til de virkemidler som skaper god arkitektur uten å skjele til om noen kunne tenkes å misforstå byggeåret. Utfylles en sentral plass med et kompletterende bygg har barokkarkitekten grepet til renessansevirkemidler og klassisisten til barokken. Klassisismen går forøvrig som en rød tråd gjennom arkitekturhistorien, mer eller mindre modifisert av eksperimentelle trender. Det betyr at man har hatt et felles begrepsapparat eller sprog for det estetiske uttrykk. En tradisjon som har gitt kontinuerlig næring til kunstneriske uttrykk. Restaurerer man et virkelig gammelt hus er det en fordel å ha en viss forståelse for tidligere tiders skiftende moter og konstante dypere strømninger. Man kan da av og til skimte slektskap mellom forskjellige tiders uttrykk som ikke forutsetter at det ene må fortrenge det andre i en restaureringsprosess.

Den menneskelige hjerne ser ut til å ha et visst behov for helhet. Sammenhengene er sterkere mellom visse perioder enn mellom andre. Det utvalg som gjøres, må derfor baseres både på kunnskap og estetisk sans, med erfaring som ballast. Men nok en gang – estetikken må aldri godtgjøre å kaste viktige autentiske historiske kvaliteter overbord.

Det primære i kulturminnevern er ikke estetikk, men autentisitet og vitnesbyrd om historisk utvikling. Estetikken må generelt oppfattes som underordnet med eller likestilt andre avveininger. Valgets kvale og valgets mareritt gir søvnløse netter. Man skal føle ærefrykt for det skapte man står overfor og valget skal aldri være lett. Mangt kan skremme den som går løs på en restaureringsoppgave med seriøse hensikter om å tilegne seg og slippe historien løs.

På oss moderne fargekartmennesker vil eldre tiders ofte dristige effekter synes skremmende sett som fragmenter. Man vil imidlertid som regel finne at totalresultatet er både frapperende elegant og kunstnerisk genialt. Man bør huske at tidligere tiders håndverkere hadde en dypere forståelse av redskap, form og farger enn man har idag. Fargene ble bearbeidet fra grunnen av og blandet på stedet. Dekorativt utstyr ble høvlet med håndhøvler, noe som ga en stor frihet til å variere som ikke oppnås med maskinhøvelen. Det er en prosess i seg selv å omstille en høvelmaskin i motsetning til det å gripe til en annen håndhøvel.Forholdet til en tradisjon og forbilder gjør alle ledd i prosessen til samvirkende, det oppnås en sikkerhet i uttrykket som en moderne håndverker sjelden har fått anledning til å utvikle.

Det moderne bilde er like fragmentert som TV-skjermens reklameinnslag. Arkitekter i moderne forstand fantes ikke i Norge for 200 år siden. Deres oppgaver ble løst av offiserer og byggmestre med tegneutdannelse. Byggherrene hadde også ofte sterkere engasjement i arkitektur, da estetisk dannelse var en vesentlig del av den generelle dannelse for et menneske på høyere sosialt nivå. 

Det verneverdige huset:
Det er jevnt over aksept for at gamle bygningers ytre bør behandles med respekt for ihvertfall de grovere former som vindus og paneltype og lignende. Som det fremgår av denne artikkelen bør kravene stiles noe høyere, noe det etterhvert bør vinnes større gehør for om kulturarven skal kunne overføres til fremtidige generasjoner. Bygningers interiørdekor og planløsning omfattes ikke av de kommunale planvedtak som spesialområde bevaring, det til tross for at det nettopp her ofte finnes elementer av større verdi enn i ofte hardt rehabiliterte ytre skall. I bygninger som omfattes av fredning er interiørelementer som regel omfattet.

Verdifulle bygninger setter store krav til premissene for arbeider og endringer. Grunnplanen som består av en tømmerkjerne er i seg selv et vesentlig element som sammen med døråpninger forteller en klar historie om bygningskunstens og byggeskikkens utvikling over tid, dvs. planen som gjenkjennelig motefenomen, karakteristisk for historiske epoker. Dette er en vesentlig del av bygningsarven.

I tillegg kommer alle detaljer som på forskjellig vis uttrykker sin tids kunsthåndverksmessige higen og idealer. Fra det folkelige til det høyborgerlige går en rød tråd, nemlig streben etter å uttrykke seg dekorativt og kunstnerisk som beriker det daglige livet innenfor og utenfor veggene. Ofte kan bygninger som i utgangspunktet spesielt uttrykte det påkostede og sofistikerte, senere i sin historie jevnes ut til det mer representative for bredere lag av folket. Her kan leses både det elitepreget kunstneriske og utviklingen over mot det jevnere samfunn. Bruken av bygninger kan endres – fra palè til fattighus. Det som en gang var sofistikert mote blir for senere generasjoner et håpløst forgangent stiluttrykk – inntil historien tar en ny vending og forståelsen friskes opp med nye ståsteder og mentale vinklinger.

En del av bygningsarven kan defineres som så særpregede at det fremstår som en plikt å legge vesentlig mye kvalifisert arbeide i å fremstille deler av husets historie på en respektfull måte. Bygningers interiørhistorie har allmenn interesse langt utover våre lokalsamfunn. Bygninger kan være representanter for noe av det beste i vår gamle bykulturs dekorative oppnåelser. Å eie et slikt hus bør forplikte.  

Forutsetninger for restaurering:
Forutsetningen for enhver forsvarlig restaurering er å kjenne objektet inngående, å avdekke bygningshistorien, og dermed få på bordet de utviklingsmuligheter bygningen har innenfor hva som kan defineres som en antikvarisk ramme. Et greit ord for det praktiske i denne oppgaven er «bygningsarkeologi». Et gjøremål som ofte forsømmes på grunn av mangel på nødvendig kompetanse og manglende forståelse for nødvendigheten av en slik syssel. Bygningsarkeologi består i å avdekke flest mulig spor etter husets opprinnelse og endringer. Ikke ulikt en Sherlock Holmes avdekker bygningsarkeologen håndverksmessige, historiske og sosiale spor gjennom systematisk avdekking, parallelføring, av kunnskap og logikk. Fargeundersøkelser, tapetavdekking, konstruksjoner, hulltagninger for bygningselementer, kartlegge gjenbruk, oppmåling, profilavtegning etc. Disse puslespillbitene vil totalt gi mulighet til rekonstruksjon av bygningshistorien på de fleste plan.

De fleste perioder vil avtegne seg som mer eller mindre egnet for synliggjøring i form av ”tilbakeføring” av rom eller fasader. Slike fremgangsmåter er ikke absolutt nødvendige i de fleste gjengse rehabiliterings oppgaver (selv om de kanskje hadde vært ønskelige), dersom prosjektet viser stor tilbakeholdenhet i forhold til endringer av det bestående. I antikvarisk viktige bygninger derimot er det både forskningsmessig og praktisk nødvendig å legge slike undersøkelser til grunn. Både i forhold til utviklingen av en restaureringsplan og i forhold til å kontrollere og planlegge rehabiliteringsaspektet slik at ødeleggende inngrep unngås. En restaureringsplan må synliggjøre de valg man har i forhold til tilbakeføring av interiørkonsepter. Her er Myklebusts skjema igjen et nyttig redskap for analyse, begreper som hos den erfarne antikvar bør være innarbeidet i tenkemåten.

Det viktige sluttpunkt i denne prosessen er helhetsforståelse, uten hvilken man ikke bør nærme seg en slik oppgave uten å utvise den største forsiktighet og tilbakeholdenhet overfor gjennomgripende endringer. Erfaringsmessig trer aldri den dypere forståelsen fullstendig frem før helheten er på plass.  Å beslutte valgene er vanskelig og må ubetinget baseres på en god forståelse av restaureringsobjektet, kunnskap om bygnings og kulturhistorie samt en porsjon estetisk og annen dannelse. Et hus er på mange måter et signal for vårt eget forståelses- og dannelsesnivå. Kan man ikke fungere i og med våre forfedres frembringelser er det et signal om vårt eget kulturelle ståsted.

Ragnar Kristensen

Sist revidert 21.11.2007