Finèr og heltre – om illusjon og ærlighet
Det er ikke uvanlig å høre negative uttrykk om finèrte møbler. I folkelige forestillinger er ofte finèr forbundet med dårlig kvalitet og ”forfalskning” av ”ekte” heltre. For enkelte produkters del kan nok en slik karakteristikk være nærliggende. Men man skal ikke glemme at man til alle tider har gledet seg over å illudere tresorter med ulike virkemidler. ”Forfalskningen” er en vesentlig bestanddel i dekorasjonskunsten. Ådring av furumøbler, imitasjonstapeter, marmorerte tre- eller mursøyler. Eksemplene er like mange som håndverkshistorien er lang. Faktum er at kunsten å finère møbler var et fremskritt uten like i møbelkunstens historie. Uten finèr ville mange kunstneriske effekter vært umulig og de ypperligste eksempler på møbelkunst ville ikke eksistert. Heltreet har også sin misjon - også innenfor hva man oppfatter som møbelkunst, men alt til sitt møbel. Å finère innebærer å lime et tynnere skikt treverk på et bærende, konstruktivt treverk. Det er lite relevant å knytte moralske begreper om ærlighet i uttrykket og lignende til en slik metode eller teknikk.
Fra egyptiske gravfunn kjennes skrin og kister, stoler og bord med innlagt tre, ben, metall og sten. Møbelformene var ikke ulike i beskjedne hjem i den grad de fantes der, og hos overklassen. Forskjellen besto i dekor. Finèrte møbler var kostbare å lage og høyt ansett. Slik har det vært siden den gang. 15/1600-tallets England er kjent for sine heltrekonstruerte møbler i ek og valnøtt. Likevel finnes det en del sofistikerte delvis og helt finerte møbler fra denne perioden. Mot slutten av 1600-årene blomstret engelsk og hollandsk finèr og marketterikunst. Kostbare innlagte møbelstykker bare den øvre overklasse hadde midler til å anskaffe. Det mest velansette lauget i 16/1700-tallets Paris var ebenistenes laug. Ebenistene laget finèrte møbler og tidens fremste praktstykker var nettopp innenfor denne sjangeren.
Intarsia og marketteri
Finèr på møbler kan forekomme i to distinkt forskjellige former - marketteri og intarsia. Intarsia innbærer at man lager fordypninger i et stykke heltre. I fordypningene limer man stykker av formskåret finèr. Den ferdige overflaten vil være identisk med et stykke marketteri, men er altså tilvirket på en annen måte. Marketteri innebærer å sette sammen ett eller flere ulike stykker finèr og lime dette på et stykke tre som ikke er ment å synes som overflate. Når vi til vanlig omtaler finèring og finèrte møbler omtaler vi marketteri. I dagligsproget blandes lett disse to begrepene og ordet intarsia benyttes der man egentlig burde brukt marketteri.
Blindtre og finèr – konstruktiv styrke
Enklest er det å lage møbler av heltre. Med tilbørlig hensynstagen til treets bevegelser kan det settes sammen solide og vakre konstruksjoner som holder i hundrevis av år. Men så lenge man snekrer med kun heltre, er møbelets form og overflatevirkning (trestruktur og linjer) begrenset av hensynet til treets bevegelser og styrke. Mye krymping og svelling på tvers av lengderetningen og mindre motstandsdyktig mot brudd i treretningen. Tenk deg at du lager en sofasarg av heltre saget slik at treretningen er på tvers av lengden. Setter du deg i en slik sofa knekker den fort. Problemet løses ved å lage den bærende sargen av heltre i lengderetning. På fronten limes finèr av det treslaget du måtte ønske i den vedretningen du foretrekker. Du står da fritt til å skape de mest fantasifulle effekter ved å sette sammen ulike finèrflak i kombinasjoner. Skal du stabilisere blindtreet (det bærende treet) limer du finèr på baksiden også – med årer på tvers av blindtreets retning. Da har du et stykke solid og stabilt kryssfinèr som tåler det meste. Denne metoden har vært kjent i flere hundre år, men fikk almen utbredelse først nærmere 1900 da finèr ble billig massevare pga nyvinninger i produksjonsprosessen. Fra 1930-tallet ble dette en standard produksjonsmåte, selv i lokale små snekkerverksteder.
Finèr – produksjonshistorie
Bruken av finèr henger naturligvis ikke bare sammen med ønsket om å skape fine effekter. Produksjonsprosessen har alltid vært en grunnleggende faktor og grensesetter for den kunstneriske utviklingen. Fra det gamle Egypt og frem til tiden rundt 1800 ble det meste av finèr saget for hånd. Med den industrielle revolusjon øket også utbredelsen av dampkraft og tekniske innretninger. På denne tiden dukket det opp dampdrevne finèrsager med flere parallelle sagblad som kunne gjennomsage og skive opp en hel bjelkebredde i en vending. Nå reduserte man også svinnet ved å minske finèrtykkelsen. Ned til 1,5-2 mm. tykkelser ble produsert med de nye sagene. Betrakter man finèrtykkelsen på møbler fra 16/1700-tallet versus 1820/30-tallet, ser man oftest en betydelig forskjell i tykkelse. Eldre finèr er adskillig tykkere. opptil 4-5 mm og mer ujevn i tykkelsen. For øvrig må man ta i betraktning at den pålimte finèren ble justert med høvel før den ble overflatebehandlet. Finèrtykkelsen på et ferdig møbel gjenspeiler altså ikke den opprinnelige finèrtykkelsen.
Neste steg i denne teknologiske utviklingen kom i 1890-årene da man innførte store skrellemaskiner hvor kniver skrellet hele stokker fra ytterst og inn til margen. Her var intet svinn og finèren ble løvtynn. En ny effekt kom ut av denne endringen: Ved å skrelle stokken rundt oppsto nye typer av tegninger i veden og nye estetiske muligheter. Art deco og Funksjonalismen forsto å utnytte disse nye mulighetene til fulle. På den andre siden tapte man det gamle uttrykket og de som holdt seg til tradisjonen fikk knivskåret stokken langsetter slik den tidligere ble saget. For å tilpasse tømmerets konsistens til knivskjæringen ble stokkene kokt som første steg i prosessen. Det er klart at selve produksjoneprosessen slik sett innvirket på det ferdige uttrykket. I dag står valget oftest mellom knivskrellet eller knivskåret finèr. Til restaureringsarbeider velger man normalt knivskåret finèr.
Historiske finèringsteknikker
Finèring innebærer ikke bare muligheter til kunstnerisk uttrykk. Metoden bærer også på svakheter som med årene har vist seg som lett synlige skader. Før 1700-tallet ble møbelkonstruksjoner, særlig større flater, oftest laget som rammeverk. Dvs. at man konstruerte en ramme med not på innsiden. Rammen ble fyllt ut av sammenlimte bord med fjær i omkretsens ytterkant. Til sammen kunne en slik rammekonstruksjon danne en solid flate som ikke krympet eller svellet nevneverdig i omkretsen. Svakheten var fyllingen som beveget seg noe uavhengig av rammen. Så lenge slike konstruksjoner ble benyttet som overflate, eventuelt malt, spilte ikke ulike bevegelser i treet noen rolle. Sml. gammeldagse fyllingsdører.
Problemer oppsto særlig når en rammekonstruksjon ble underlag eller blindtre for finèr. I utgangspunktet fungerte nok dette godt nok, særlig om man benyttet svært stabile tresorter og velsorterte kvaliteteter som blindtre. Med ustabilt klima eller tørrere inneklima slik vi har i moderne elektrisk oppvarmede leiligheter, kunne konstruksjonsmåten bli et påfallende problem. Når blindtreet krympet, sprakk finèren og man fikk sprekkdannelser langs overgangene mellom fylling og ramme, særlig der fyllingens endeved møter den liggende veden i rammen.. Konstruksjonsmåten var dominerende på 1600-tallet og mye benyttet helt til tidlig 1800-tall.
Helt opp til 1850/60-tallet ble ramme/fylling konstruksjonen benyttet i produksjonen av speilrammer. Det typiske empire eller Biedermeierspeilet med glatt overflate og et større parti over og under speilglasset sees stort sett med slike tørkesprekker der vertikale rammestykker slutter til en fylling eller hvor fyllingen er godt festet til siderammene og derfor sprekker horisontalt ved uttørking.
Generelt må det sies at skader forsårsaket av denne konstruksjonsmåten bør vurderes som en iboende svakhet i slike møbler og dermed ikke oppfattes som skade. Sprekkdannelsene kan likevel vurderes som nødvendige å utbedre da de kan medføre økt fare for avskalling av finèr, særlig når det tørkes støv og lignende. Vår oppfatning er at man bør vurdere slike skader/svakheter i hvert enkelt tilfelle.
Generelt bør fyllingskonstruksjoners iboende svakheter i forhold til finèrsjiktet betraktes under en møbelhistorisk synsvinkel og restaureres/utbedres med en viss tilbakeholdenhet. De vanlige skadene i form av løsnet finèr, avskallinger pga bruk/slitasje etc bør man ubetinget reparere.
Limtyper og finèrreparasjoner
Ikke bare treverkets egenskaper i form av underlag og finèr, bør vurderes nøye ved istandsettinger. Limet som bandt finèren til blindtreet er en vel så viktig del av bildet. Før siste krig var perlelim eller benlim den vanlige limtypen man benyttet i møbelproduksjon. Perlelim er fremdeles velegnet til dette formålet og bør fortsatt benyttes ved restaurering. Over lang tid kan limet miste noe styrke og bli sprøtt. Varme og fuktighet kan også forårsake at limet forsvakes. Finèrskader av denne typen kan utbedres ved at den løsnede fineren åpnes ved et skalpellsnitt og tilføres nytt perlelim. En tynn pensel eller en liten sprøyte kan benyttes for påføring.
Manglende finèr bør erstattes med ny. problemet er ofte å skaffe egnet finèr. Ny finèr må gjerne benyttes, men forutsetter oftest mer omfattende bearbeiding. Den opprinnelige variasjon av farging med ulike og ofte ukjente eller vanskelig analyserbare fargestoffer, overflatebearbeiding og ikke minst det store spekteret av tresorter og familier innenfor den enkelte sort - hvor en del arter i dag er helt eller delvis utryddet - forårsaker vanskeligheter for restaureringshåndverkeren. Av og til må man ty til "forfalskninger" og andre ganger kan man gjennomføre en "korrekt" restaurering. Har man et lager av gammel finèr fra møbelvrakdeler har man et godt utgangspunkt for å få til en god reparasjon.
Uansett er det viktig å respektere tidligere tiders håndverksmessige og tekniske løsinger. Det handler ikke bare om respekt for møbelets særtrekk, men i like stor grad om teknisk kompatabilitet. Eksempelvis vil gammelt benlim kunne varmes opp til ny klisterevne eller tilføres nytt benlim som sitter bra. Moderne limtyper vil lettere få dårlig klisterevne kombinert med rester av eldre limtyper. Og ikke minst – benlim er et reversibelt produkt som gjør det enklere i ettertid å gjøre reparasjonen om igjen. Reversibilitet er et sentralt tema i restauering - og like fullt må man av og til treffe delvis irreversible valg.
Finèr elsket og utskjelt
Et ikke uvanlig spørsmål fra kunder er om møbelet de har egentlig er verd å restaurere, siden det er finèrt. Kan finèrte gjenstander ha noen verdi, lurer man på. Til det svarer vi et ubetinget ”ja”. Finering er et av møbelkunstens fremste uttrykk og kjennetegner avanserte tekniske og kunstneriske frembringelser. At finèr skulle være mindre verd enn heltre, er en oppfatning som bygger på feiloppfatninger. I en viss grad kan nok utbredelsen av en slik forestilling bygge på bondemøblenes popularitet her i landet – gjennom generasjoner av samlere. De såkalte bymøblene har i videre forstand levd et liv mer i skyggen her i Norge. Dermed er teknikkene og uttrykkene mindre kjent og påaktet i den almenne bevissthet. Uansett – vi vender tommelen opp for finèr.
Ragnar Kristensen 02.12.07
PS: Artikkelen vil bearbeides og utfylles noe videre.
